Å reise bort òg ein måte å kome fram på

Å oppdage verda er òg ein måte å bu i det ukjende på. Å leggje heimen bak seg og gje seg over til uvissa er drivkrafta i Ave de hielo ígneo. Araceli Gutiérrez Olivares ber med seg i kofferten kart som skal hjelpe henne med å finne undringa og klårsynet i eit nytt landskap, der kulda, langt frå å stå for døden eller øydet, blir ein annan måte å ta imot livet på. Forfattaren gjer det norske landskapet til ein innbydande stad, full av fuglesong som ønskjer henne velkomen til dette nye landet, og av songar som kling frå heimstaden hennar.
I poesien sin byggjer Gutiérrez Olivares opp att heimen gjennom to grunnleggjande verdiar: kjærleik og venskap. Ho ser banda som gjer eit framandt land mogleg å bu i, og tek fatt på arbeidet med å byggje ein ny heim gjennom den poetiske skildringa av eit kjærleiksmøte. Samstundes blir venskapane som veks fram medan ho tilpassar seg, ei anna og uventa form for tilhøyrsle.
For diktaren kan alt bløme i versa hennar. Diktsamlinga minner oss om at det vi har lagt bak oss, får nye tydingar når det møter minnet sine rørsler fram og tilbake. Å minnast landskapet blir i denne samanhengen ei dør inn til noko meir menneskeleg og djupare: måten stadene vi bur på, blir verande i oss, sjølv når vi er langt borte frå dei. Kanskje forlèt vi det fysiske rommet, men vi ber ekkoa frå det med oss til dei mest avkroka hjørna av minnet og jorda. Slik minner Ave de hielo ígneo oss, mellom to språk og to fjerntliggjande geografiar, om at det å høyre til òg handlar om å kjenne att skjønnheita i det som framleis er ukjent for oss. Av og til er det å reise bort òg ein måte å kome fram på.
Ixkozauki Hermosillo




Kommentarer