Om symbol, venskap og feiringar
Eg byrja å utforske symbolismen takka vere venskapen min med poeten Rubén García Cebollero, som rådde meg til å lese Juan Eduardo Cirlot. Eg set stor pris på Rubén, både for dei mange lesetipsa han deler, for kor stor vekt han legg på poetyrket, og for at han anerkjenner verdien av lesinga som ein vesentleg del av den poetiske prosessen. I dag har han fødselsdag, og eg ønskjer å heidre han ved å skrive om den innverknaden Cirlot har hatt på skrivinga mi.
Det var ein gong eg for alvor byrja å spørje meg sjølv om eg burde halde fram med å vere forfattar. I denne uvissa var det eit dikt av Rubén som gav meg mot til å gå vidare. Difor har fødselsdagen hans ein særskild betydning for meg: Poesien hans har ikkje berre følgt meg gjennom lesetipsa og tilrådingane hans, men var òg til stades då eg trong å minnast kvifor eg hadde valt denne vegen.
Å løfte røysta
Det er alltid nokon som seier til meg
at eg ikkje skal skrive meir, at eg skal slutte og teie,
som om grunnane deira
var noko eg brydde meg om,
som om eg ikkje kunne svikte meg sjølv
med den dummaste unnskyldninga.
Det enkle er å teie. Ikkje seie noko.
Å vie seg til det ein gjerne vil vie seg til
og ikkje gjere noko.
Det er noko uakseptabelt
for geita si ferd.
Med den korte tråden
av det audmjuke ordet.
Gjev opp alt håp:
poesien kjem alltid att.
Livet er eit sukk,
og eg har ikkje tenkt å teie det bort.
Eg held fram med å insistere:
Eg har teke til att der eg slapp.
Og eg syng det eg skriv
med eit nytt, trufast smil i blikket.
Det finst ingen større grunn
enn å gje røyst til den som teier.
Frå El legado de la gaviota, Rubén García Cebollero.
I går, under presentasjonen av Ave de hielo ígneo på biblioteket i Sykkylven i Noreg, opplevde eg eit heilt spesielt augeblikk. Medan eg snakka, stansa eg opp for å minnast ein særleg kritisk periode i livet mitt, då eg på nytt byrja å spørje meg sjølv om eg burde halde fram med å skrive. Brått vart presentasjonen òg ei hyllest til Juan Eduardo Cirlot.
På den same presentasjonen deltok Marit O. Kaldhol, og eg fekk høve til å dele nokre refleksjonar med henne om poesi og symbol. Ei av tankane hennar festa seg særleg hos meg: kor viktig det er å halde seg open for symbolet, å ta imot det med alle sansane. Det handlar ikkje berre om å sjå på eit bilete og prøve å tyde det, men om å vere mottakeleg for det som når oss gjennom naturen, lydane, duftene, teksturane og kjenslene som vi stundom ikkje klarer å setje ord på. Medan eg lytta til henne, tenkte eg på monarksommarfuglen som hadde dukka opp i vindauget mitt fleire år tidlegare. Kanskje var det nettopp dette som hadde skjedd: Eg trong ikkje leite etter tydinga hennar eller tolke henne med ein gong; det var nok å vere der, merksam på at ho hadde kome, for å forstå at noko frå mi eiga historie på nytt hadde funne vegen til meg. Symbolet viser seg òg når vi lærer oss å vere til stades og ta imot det.
Då kom eg på at eg i denne andre perioden med uvisse hadde skrive det eg trudde skulle bli avskilsdiktet mitt som poet. Brått fekk eg auge på ein monarksommarfugl i vindauget. Det var haust. Denne hendinga fekk meg til å minnast eit dikt eg hadde skrive til venninna mi Montserrat Ontiveros, der eg skreiv: «Monarksommarfugl som flyg i snøfok». Under denne tileigninga kjem det første diktet eg fekk publisert i Noreg, eit dikt eg skreiv på norsk. For ja, eg byrja som skrivande menneske, i ordets formelle tyding, nettopp i Noreg.
Då tenkte eg at symbolet på eit vis hadde fullført sirkelen. Som om denne sommarfuglen, gjennom ei mystisk samband, hadde kome for å minne meg om kvar alt hadde byrja, og framfor alt om at eg framleis hadde ein veg å gå.
Før denne opplevinga hadde eg skrive eit dikt om terskelen, som eit svar på ein sonett av Cirlot. Eg bad KI-en om å førestille seg eit svar frå poeten, som om det var han sjølv som svara meg. Nedanfor deler eg den poetiske dialogen, der eg har markert den førestilte røysta til Cirlot med kursiv:
Vi er terskelen,
eld og røyk frå okote.
Levande glør, kroppen som ritual.
Såra er eføy,
restar, tørr misteltein.
Gras som strekkjer seg mot høgda.
Tunga vår skjer med machetar.
Men likevel fell dei ikkje. Dei opnar seg. Og kliv oppover.
Kom, eg er i våtmarka.
Der jorda pustar og vatnet teier.
Glørne flammar opp,
kroppen vår er skog,
eld mot himmelen.
Det finst korkje oppe eller nede når rota hugsar elden.
Det var derifrå ønsket mitt om å kalle Ave de hielo ígneo for Raíz al cielo voks fram. Nokre bilete opnar eit nytt landskap når dei møtest; i dette tilfellet såg det ut til at rota og elden peika i same retning.
Deretter skreiv eg dette diktet, med utgangspunkt i synet av monarksommarfuglen:
Ho vender attende til minnet om blomen og songen,
som blikket mot Alpane i Sunnmøre:
Gjeven til verset,
såg ho himmelen smykke seg
med vitjinga av ei monark-sommasfugl.
Smilet hennar vogga
mellom oppdaginga av kusten
og Guds kjærleik.
Og då visste eg det:
DU TRENG IKKJE Å KJENNE SYMBOLET NÅR SYMBOLET VEL DEG
No tenkjer eg på Elsa Cross og rådet hennar: «Ikkje stol så mykje på KI-en. Han kan vere ein bløff, som alt anna; at han samlar ei enorm mengd informasjon og organiserer henne på nokre sekund, garanterer ikkje så mykje av alt det andre. Og gløym ikkje at alt du legg i hendene hans, er ei evne du sjølv mistar.»
Og då forstår eg det: Eg kjem aldri til å la ein KI skrive eit dikt for meg.
Eg kan føre ein dialog med han, setje eit bilete på prøve, utforske ei samband eller til og med førestille meg eit umogleg svar. Men diktet, denne staden der røynsla blir forvandla til språk, må framleis vere mitt. For det er éin ting å bruke eit verktøy til å tenkje med, og noko heilt anna å overlate evna til å skape til det.
Kanskje er dette òg ein del av det Cirlot har lært meg: å forstå at symbolet ikkje alltid let seg tyde; stundom viser det seg, går gjennom oss og fører oss tilbake til vegen.
Og det er noko meir eg gjerne vil dele. Eg har opna Del no mundo av Juan Eduardo Cirlot på måfå, og eg likar å tenkje at det er han som har valt desse dikta:
Ditt hår av innsjø og smerte;
dei oskegrå bølgjene som fjernar seg.
Tomheita du gjev meg, er annleis
enn det store blå tomrommet i universet.
Det er ei skjelving av mørke solar
som utslettar sjølve sentrumet
i hikstet.
Det er ein eld av krystallklar is,
eit kvitt bål, kvitt som Gud.
Og nok ein gong skjer det: Oksymoronet eg valde til tittelen på boka mi, fell saman med eitt av oksymorona til min kjære Cirlot. Is eld, eld av is. Som om orda nok ein gong hadde funne ei samband eg ikkje medvite hadde leita etter. Det rører meg å tenkje på desse samantreffa, på dei løynde dialogane som oppstår mellom lesinga og skrivinga, og på korleis ein poet kan halde fram med å følgje oss lenge etter at versa hans er skrivne.
Først og fremst vil eg takke alle som var saman med meg under presentasjonen av Ave de hielo ígneo på biblioteket i Sykkylven. Takk for at de kom, for at de lytta, og for at de gjorde dette møtet til ei så spesiell oppleving.
Eg vil òg takke venen min Aslak H. Øygarden, som hjelpte meg med omsetjinga av Ave de hielo ígneo til norsk, og som òg har fødselsdag i dag. Gratulerer med dagen, Aslak.
Takk til Juan Eduardo Cirlot, min kjære Cirlot, for dikta dine, for dørene du opna i førestillingsverda mi, og for dei uventa dialogane som framleis finn stad mellom versa dine og mine. For sambanda, oppdagingane og mysteriuma som held fram med å vere opne kvar gong eg vender tilbake til bøkene dine.
Til Marit O. Kaldhol: Takk for at du var med på presentasjonen, for at du delte refleksjonane dine, og for at du minna meg om kor viktig det er å halde seg open for symbolet og ta imot det med alle sansane.
Og til slutt, til Rubén, som eg særleg ønskjer å tileigne desse orda i dag, på fødselsdagen hans. Takk for at du viste meg Cirlot, for at du så generøst deler lesinga di, og for at du gjev poetyrket den verdien det fortener. Men framfor alt: Takk for det diktet ditt som nådde meg i ei tid då eg tvilte på vegen min, og som gav meg mot til å halde fram med å skrive. Kanskje er vi ikkje alltid medvitne om kor langt dikta våre kan nå, eller om livet dei kan halde oppe hos andre. Ditt dikt heldt noko av mitt liv oppe.
I dag, når eg vender tilbake til desse sambanda, forstår eg at skrivinga òg er forma av møte: med menneske som fører oss til ei bok, som gjev oss eit ord når vi tenkjer på å forlate vegen, og som lærer oss å sjå verda med alle sansane.
Åttande november
Varsam morgon,
fred som omfamnar verda,
eg søkjer i kvart blikk
minnet som vaknar til liv.
Livet går vidare,
som eit lauv som fell om hausten,
og fylla dagane med glede
medan dei blømer på sin veg.
Ein dag då verda
kjem att og fornyar,
kjem att og gjev trøy
sttil ei sjel som vaknar.
Ein stor klem til dykk alle.



Kommentarer